Om å male bøker

Jeg tror jeg har fått en idé. Klok av "skade", eller i alle fall tidligere erfaringer med lignende ideer, vet jeg at denne kanskje ikke er gjennomførbar, men jeg har likevel lyst til å prøve.

Jeg har vel nevnt før at jeg i tillegg til å male bilder, liker å lese bøker. I går kveld tok jeg et dypdykk i bokhylla vår, og oppdaget at jeg har fått lest altfor lite det siste året. Jeg har faktisk en svær bunke med bøker jeg ikke har tatt meg tid til å lese.

For et par år siden fikk jeg lest mer, og jeg hadde mye mer oversikt over bøkene jeg leste, fordi jeg blogget om mange av dem. Jeg vet ikke om jeg har det samme engasjementet til å blogge om alle bøkene jeg leser, men jeg har lyst til å skaffe meg en slags oversikt, og jeg har lyst til at inspirasjonen jeg får fra bøkene, skal vises i livet mitt på en eller annen måte. 

Når det gjelder maleriene mine, er det nettopp inspirasjon jeg trenger. Jeg trenger ideer som jeg kan bruke til å finne nye motiver, uten å fastne i ett spor.

Dermed har jeg kommet fram til følgende idé: I 2015 har jeg lyst til å male, tegne eller lage et bilde for hver bok jeg leser. I hver bok har jeg lyst til å finne noe, som jeg kan fange i et bilde. 

Ja, jeg vet det er litt ambisiøst, og jeg vet at jeg har gitt opp lignende oppdrag jeg har gitt meg selv tidligere. Det er bare... det er noe med denne ideen som virkelig får meg til å tenne. Om ikke annet kan den gi meg inspirasjon til noen flere malerier. Jeg setter ingen betingelser for hvor ofte jeg må lage hvert bilde, eller hvor avansert det må være. Det kan være alt fra en skisse til et fotografi til et maleri. Poenget er at jeg prøver å bruke inspirasjon fra bøkene til maleriene mine.

Okei. Jeg tror faktisk jeg skal gi denne ideen en sjanse. Hittil i 2015 (de tre siste dagene, med andre ord) har jeg lest tre bøker. "The Nation", av Terry Pratchett, "Pikekyss og djevelkake" av Siri Østli og "En uke om vinteren" av Maeve Binchy. Nå har jeg begynt på "Dagbok fra en dag i Norge", redigert av Bi Five Magnus. Akkurat nå leser jeg fortere enn jeg får malt, med andre ord. Men jeg skal jammen sette meg ned i kveld og se om jeg klarer å komme fram til noen motiver, basert på bøkene jeg har lest.

Noen småbilder jeg har putlet med før jul

Jeg har ikke fått malt så mye de siste månedene, men jeg har i alle fall lurt meg til å male et par småbilder på oppdrag (julegaver). Disse bildene ble først og fremst øvelser i å dryppe og renne med akrylmaling, og lek med lys og skygge. Jeg har falt for denne måten å male på, og har brukt teknikken flere ganger, kanskje fordi det er litt frigjørende, eller kanskje fordi jeg husker at moren min malte et bilde eller to på denne måten da jeg var lita.  Kanskje begge deler.

"Lysegrønn skog", Akryl og ull på lerret, 35 x 35 cm

Dette lysegrønne bildet er litt inspirert av et annet bilde jeg har malt, som het "Skog" (se nedenfor), men jeg har valgt å male lysere og lettere. Jeg håper det falt i smak.

Det røde bildet nedenfor malte jeg med tanke på at det skulle passe litt til et annet rødt bilde jeg har solgt tidligere, men jeg må innrømme at det var vanskelig å "treffe" helt, siden jeg ikke hadde det første maleriet tilgjengelig mens jeg holdt på. En mer erfaren maler hadde kanskje klart å erindre fargebruk og nyanser, mens jeg bare har lett meg fram etter innfallsmetoden. Nå når jeg ser på fotografiene sammen, ser jeg at det er noen småting jeg gjerne ville ha pyntet på, men jeg trøster meg med at bildene bare hadde blitt kjedeligee hvis de var for like.

"Rød skog", akryl på lerret, 30 x 30 cm

Jeg håper jeg får tid til mer maling på nyåret, det vil si, jeg har funnet ut at jeg skal ta meg tid til mer maling. Så da blir det nok slik, også, tenker jeg. :) Jeg ser virkelig fram til å utfordre meg selv mer, både når det gjelder maleteknikker og motiver. Hvis jeg er heldig, får jeg også sjansen til å gå på et malekurs eller to. Jeg opplever at jeg er i en slags lærefase eller utforskningsfase, eller hva jeg skal kalle det, akkurat nå er det viktigere for meg å prøve ut ting og trene på å bli bedre, enn å lage "kunst". Er det en ting jeg er klar over, så er det i alle fall det at jeg har utrolig mye å lære.

Året jeg gjenfant en bortglemt lidenskap

2014 har vist seg å bli et ganske så interessant år. Det har skjedd store forandringer både her og der, ikke minst på den måten at jeg endelig kom igang med å male igjen!

Et lite maleri som på mange måter ble en milepæl i livet mitt (våren 2014)

Jeg har mange interesser, og er en av dem som i grunnen aldri evner å kjede seg. Likevel har jeg ikke malt på flere år, og jeg har vel heller ikke kjent på at jeg har savnet det så mye. Ikke før jeg endelig fikk sjansen til å male igjen. Da var det som noe løsnet, og jeg innså at dette var akkurat det jeg trengte.

"Hvile", et av akrylmaleriene jeg malte i sommer

Høydepunktet når det gjelder malingen min, må være det at jeg fikk den unike sjansen til å utstille bildene mine på Kopervik kulturhus. Jeg blir helt matt av å tenke på at en fersking som jeg faktisk fikk en sånn sjanse. Dette var en opplevelse som jeg nok aldri kommer til å glemme!

Naturligvis har 2014 handlet om mer enn bare malerier, men jammen har jeg lært mye av malingen som passer like godt på andre områder i livet mitt (familie, livsstil, jobb osv.). 

 

Hvis jeg skal oppsummere det jeg har erfart dette året, må det være noe sånt:

1. Jeg kan få til det jeg vil, hvis jeg gjør de endringene som må til.

2. Det går ikke an å gjøre alt på en gang. Altså: Det er kanskje muligens ganske lurt å si nei. Av og til. :D Slik at det jeg faktisk sier ja til, blir bra!  

3. Det er lov, og av og til ganske så lurt, å spørre om hjelp.

4. Tilbakefall er naturlig når du endrer på gamle vaner og uvaner, og løsningen er å fortsette der du slapp og ikke gi opp på grunn av en liten sprekk.

5. Rutiner hjelper på det meste. Prokrastinering og unnvikelser fører ingenting godt med seg.

6. Noen ganger kan livet by på gledelige overraskelser, til og med når jeg slett ikke fortjener det! 

7. Noen ganger kan livet by på kjedelige overraskelser, til og med når jeg slett ikke fortjener det...

8. Vi har hverandre, og det er langt viktigere å ta vare på de gode øyeblikkene sammen enn å ha en perfekt jul.

God jul!

Nå er det ikke lenge til juleferien, og jeg gleder meg som en unge. De siste dagene før jul er hektiske, så jeg holder beinhardt på julefølelsen hver eneste gang jeg kjenner et snev av den. I dag tar minsten og jeg juleklippen, og ellers skal vi pusle litt hjemme. I morgen er det den siste dagen både i barnehage, på skole og på jobb, og så er det juleferie! Herlig! Jeg tror imidlertid ikke det blir tid til noe mer maling nå før jul. Her er et lite bilde jeg malte tidligere i høst:

Julestemning

 

Må julen bli fin og gi ro i sinnet.
La alle problemer bli små og forsvinne.
La dagene som kommer bli gode og fine.
God jul til deg og dine.

Om ingen går i fella

Eh, hadde jeg ikke en blogg? Jeg hadde visst det!

 

Det er allerede et par måneder siden jeg skrev noe her sist, og siden da, vel... Jeg har stresset mye i det siste, så mye kan jeg si. Det har vært travelt, både på jobb og hjemme, og jeg har vært mye på reis. Og nå er jeg mest av alt opptatt av at det snart er jul. Den siste måneden har jeg ikke malt en strek, men jeg trøster meg med at jeg har laget julepynt med ungene, bakt pepperkaker og lagd pakkekalender til ungene. Og jeg har planlagt en del, spesielt i forhold til juleforberedelser og jul. Dessuten har jeg vært så lur at jeg delegert masse til mannen min (i år får han hovedansvaret for julegavene, for eksempel).

 

Vi har begynt å snuse på julestemningen allerede, så klart. Butikkene er fulle av julepynt og gaveideer, vi har sett på julefilmer som Polarekspressen, Santa Paws 2 og Vennebyen Jul, og vi har hørt på julesanger og kikket i julebøker.

 

På lørdag hadde en av gruppene i barneteateret en liten førpremiere på "Barnas jul", en forestilling som var sterkt inspirert av Skomaker Andersen. Ungene som spilte var skjønne, og kom seg gjennom hele forestillinen uten for mye snubling. Jeg koste meg sammen med ungene, og måtte tørke tårene da de sang "Vi tenner våre lykter". Og Tulla ble fast bestemt på at hun vil være med i teateret etter jul.

 

Ikke nok med det! I går var vi på det fantastiske julemarkedet i barnehagen til Minsten. Det var naturligvis veldig koselig, og ga masse deilig julestemning. Vi fikk være med på juleverksted og mange forskjellige aktiviteter, samtidig som vi fikk se masse nydelig, hjemmelagd jul. Samtidig var det litt stressende å holde styr på en treåring og en sjuåring med totalt forskjellige interesser, det må jeg bare innrømme. Bildet nedenfor har jeg tjuvlånt fra barnehagens facebookside:

Nå har jeg kommet fram til at jeg må roe ned mine egne juleforventninger en smule, i alle fall de forventningene som skaper mer stress en glede. Et eksempel: Jeg hadde tenkt at jeg skulle ta med meg ungene i fakkeltog og åpning av julemarkedet på torsdag, men så ble jeg invitert i et dameselskap, og begynte å stresse over hvordan vi kunne få det til. Kunne mannen min ta over, selv om han ville komme ganske seint fra jobb? Hva skulle jeg gjøre? Så sier Tulla vår til meg at hun mye heller vil gå på fotballtrening, som vanlig! Så hva stresser jeg for, egentlig? Lager jeg masse styr for ingenting, bare fordi jeg selv syns det er så kos med juleforberedelser?

 

Nå skal vi ta det rolig fram til jul. Stresse minst mulig, og bare gjøre det mest nødvendige. Så. Om ingen går i fella, men passer seg for den...  

Fra sykelig overvekt til hjertets sunne galskap



Hvorfor er maleriene så viktig for meg?

Denne bloggen handler mest om maleriene mine, men jeg har lyst til å fortelle litt om nettopp hvorfor maleriene er så viktig for meg. Det å male er nemlig noe av det som har hjulpet meg i å finne en ny retning i livet.




Noe jeg ikke har skrevet så mye om her inne, er det at jeg er sykelig overvektig, og har slitt lenge med å klare å endre kosthold og livsstil. Jeg var syk, sliten, asmatisk, trøtt, hadde vondt overalt, var ukonsentrert, deprimert, og måtte jobbe deltid og var en tikkende bombe i forhold til alle mulige livsstilssykdommer. Det eneste som hjalp på vanskelige følelser, var å trøstespise (hvis noen hadde kunnet sette en diagnose på meg, hadde det vel vært en overspisingslidelse).



Jeg har ikke bilder fra februar, men dette er fra jula

Jeg var diger. Jeg var så stor at jeg ikke kunne sitte i en stol med armlener, eller i et flysete. Jeg klarte ikke å knytte skolissene. Jeg hadde trukket meg tilbake, og hadde lite kontakt med venner og bekjente. Jeg orket nesten ingenting, annet enn å sitte å glo på TV og pc. Og spise. I midten av februar 2014 begynte jeg for alvor på en ny livsstil, sammen med resten av familien. Da veide jeg skremmende 151,5 kg, fordelt på 157 cm...


I dag (19. september 2014) veier jeg 122,2 kg, altså 29,3 kg mindre enn i midten av februar). Men jeg har fortsatt en 50-60 kg å ta av til jeg nærmer meg normalvekt. Og jeg har et stykke igjen til jeg kan kalles fysisk aktiv. Jeg har med andre ord fortsatt en lang vei å gå!

Hvorfor tror jeg at jeg skal klare dette? Både statistikk og erfaringer taler jo imot meg. Face the facts: Operasjon har mer varige resultater, på sikt. Og som så mange andre, har jeg prøvd utallige ganger å slanke meg, og jeg har klart det også, jeg har bare aldri klart å holde den nye livsstilen lenge nok til å forbli sunn og frisk. Så hva er det som gjør at jeg tror jeg får det til denne gangen?

Vel, maleriene mine er en god hjelp, faktisk! I løpet av denne prosessen har jeg gjenoppdaget den gamle hobbyen min, og det har vært ganske så forløsende! Men før jeg sier mer om det, er det naturligvis flere ting som gjør at jeg har troen på at dette skal funke, og at jeg vil få til varige endringer (mange av disse punktene er kjente ift. hva som virker ved endringsarbeid, jeg har med andre ord ikke funnet opp kruttet selv):

• I stedet for å fokusere på vekta, kosten, eller aktiviteten, fokuserer jeg på hele meg. Hele jeg vil ha det bedre, det handler ikke bare om mat og slanking.
• Jeg er ikke avhengig av støtte fra lege, rehabiliteringssenter eller andre. Jeg tar ansvar selv! Men jeg blir sett og hørt de gangene jeg er hos legen, det er viktig.
• Samtidig er dette et felles prosjekt for mannen, jeg og hele familien. Det gjør godt med støtte! Og så har jeg også veldig god støtte fra likesinnede på et forum på nettet (www.lavkarbo.no).
• Vi har et kosthold og en livsstil vi kan leve med resten av livet, vi har planer for kost og trening, men ikke tvangstrøyer. Vi har gjort små endringer som er lettere å holde på. For eksempel mosjonerer jeg når jeg går til og fra jobb, barnehage og skole, når jeg går i trapper og står ved jobbpulten. Små endringer som er lette å vedlikeholde!
• Vi spiser sunn, næringsrik mat og har funnet en balanse i kostholdet som minsker søtsuget. Vi har stort sett kuttet vekk alt av sukker og mel, og spiser mye mindre pasta, ris og poteter, også. Likevel følger vi ingen beinhard lavkarbodiett, vi klapper ikke sammen hvis vi spiser en gulrot eller potet, akkurat. Det viktigste for oss er at vi spiser naturlig, sunn mat, rikelig med gode næringsstoffer og minst mulig dårlig ferdigmat.
• Når jeg «sprekker» (for det gjør jeg fortsatt iblant), fortsetter jeg med den sunne livsstilen igjen i neste sekund. Ikke neste dag, eller neste mandag.
• Jeg vet at jeg må kunne si nei til noe for å si ja til meg selv (eller jeg jobber med det, i alle fall).
• Jeg vet at jeg er bra nok nå (eller jeg jobber med det, i alle fall J). Jeg legger i alle fall ikke livet mitt på vent til jeg blir slank. Da jeg fikk sjansen til å utstille bilder, tok jeg sjansen med en gang.
• Til slutt, og dette er VIKTIG! Jeg har lært mer om å håndtere stress og takle vanskelige følelser. I alle år har jeg spist for å trøste meg eller føle meg bedre, og det trenger jeg ikke i den samme grad lenger. Og det er her maleriene mine kommer inn. Da jeg oppdaget malingen igjen, og fant fram malesakene, la jeg merke til at rastløsheten og uroen som tidligere fikk meg til å trøstespise… den smuldret vekk!

Jeg må fortelle om en annen måte maleriene har hjulpet på, også. Jeg har vel nevnt før at jeg var på rehabiliteringsopphold på Haugland rehabiliteringssenter i mars/april. Der fikk jeg tid og mulighet til å male litt om kveldene, og den sjansen grep jeg begjærlig. Og siden jeg følte meg ganske usikker i starten, satset jeg på det sikre. Jeg malte noen riktig så idylliske bilder. Noe i retning av dette (dette er ikke de bildene det var snakk om, men det var noe i denne stilen):

Da en av de ansatte på rehabiliteringssentetert kom med en konstruktiv kommentar, om at han kunne se at jeg kunne male, men hadde jeg prøvd å male noe abstrakt noen gang? Slå meg løs litt og male noe annet? Han likte halvabstrakte bilder, sa han.

Først ble jeg litt paff – komme her og komme her – hvem trodde han at han var, siden han kom her og kritiserte? Men jeg pustet inn, smilte og innså ganske fort at han hadde et kjempepoeng, jeg hadde faktisk selv vært inne på tanken at jeg egentlig ville male noe annet. Selv om mange rundt meg hadde skrytt veldig av de idylliske bildene, var jeg ikke riktig fornøyd selv. Jeg hadde noe annet jeg ville uttrykke. Så jeg tok penselen fatt, og malte dette:



"Endring"



Dette er kanskje ikke det teknisk beste bildet jeg har malt, men det er et bilde som i alle fall gjør meg noe, følelsesmessig. Jeg følte meg langt mer fornøyd med bildet, og hva andre syntes om det, vel det var ikke så farlig.

Etter dette har jeg forsøkt å utfordre meg selv med malingen. Jeg kan fortsatt male "idylliske" bilder iblant, og jeg kan male delvis eller helt abstrakt. Det viktigste for meg, er at jeg kjenner at jeg lærer av det, og at jeg ikke bare tråkker i gamle spor.

Denne lille hendelsen ble en aha-opplevelse for meg, på flere plan. Den illustrerer litt hvordan rehabiliteringssenteret var en hjelp for meg – de som jobbet der kom med små dytt, små justeringer som fikk meg til å tenke litt annerledes, i stedet for å bare fortsette med det samme gamle. Men det var jeg som tok det til meg, og det var jeg som gjorde noe med det. Og det har jeg fortsatt med!

Da jeg for eksempel fikk tipset om at jeg kunne ha separatutstilling nå i september, grep jeg for eksempel sjansen, selv om det letteste nok hadde vært å ta det sikreste valget, å vente til en annen gang. For hva hadde vel en nybegynner som meg å gjøre med en egen utstilling? Men jeg tok sjansen, og jeg har lært utrolig mye av det!

Nå er det ikke så lenge til jeg skal inn på rehabiliteringssenteret igjen, og jeg kan nesten ikke vente med å vise hvor langt jeg faktisk har kommet! Og da er ikke vekta det jeg tenker på i første omgang. Fra å være overveldet av overspising og sykelig overvekt, klarer jeg nå å finne et langt sunnere utløp for mitt hjertes galskap ("hjertets sunne galskap" er fra et sitat av Tor Åge Bringsværd, som det står litt mer utfyllende om her). Og det er langt viktigere enn tallene på ei vekt, spør du meg!


Såh. Derfor er maleriene mine så viktige for meg.


Mer om veien videre

De siste dagene har jeg ikke hatt tid til å male så mye, for hverdagen har rett og slett tatt overhånd. Tiden bare renner vekk mellom jobb, bringing og henting av unger, fritidsaktiviteter og ting vi må gjøre. Men jeg prøver å nyte de strålende septemberdagene sammen med familien så mye jeg kan. September er jo så vakker! Målet mitt denne uka er å gå minst en tur med ungene og lete etter mose og kongler, det kan komme godt med til høstens og vinterens hobbyaktiviteter!



"Valmuer". September er vakker.

Men jeg gleder meg også til å få tid til å male mer igjen. Akkurat nå sjekker jeg ut aktuelle malekurs, tegnekurs, eller andre kurs i billedkunst. Jeg prøver å gjøre meg kjent med lokale kunstnere (jeg har hatt hodet i en sky når det gjelder slike ting) og rett og slett finne ut av hva som foregår i kunstmiljøet. Jeg har funnet navnet på flere kunstnere som har kurs i både tegning og maling, så det er bare å velge, egentlig. Jeg har også tenkt litt på hvor jeg kan finne andre å male sammen med, og dele erfaringer. Kanskje jeg kan melde meg inn i "Kreativ strek", som holder til i Hemmingstad Kultursenter, og som treffes jevnlig. Det hadde vært koselig! Eventuelt kan jeg slå meg sammen med noen av  de jeg kjenner som liker å male.

Disse nærmeste dagene får jeg nok ikke gjort så mye, da. Nå i første omgang vil jeg buke tida til å gjøre alt klart til jeg reiser vekk neste uke. Og så vil jeg prøve å få malt litt til Kolnesutstillingen. Der skal jeg få vise maleriene mine eller andre ting jeg lager, sammen med flere andre kunstnere og hobbykunstnere. Det gleder jeg meg til!

 

I det siste har jeg også tenkt litt på om jeg bør registrere meg som enkeltpersonsforetak. Jeg er litt usikker på om jeg kommer til å få såpass inntekter på bildene at det er noe poeng i, men en vet jo aldri. Akkurat nå har jeg vel mer utgifter enn inntekter, men det kan jo snu, så klart. Jeg har lyst til å fortsette å utstille bilder, og da kan jo ett og annet bilde bli solgt! Dessuten er det jo fordeler med å være selvstendig næringsdrivende, du kan for eksempel skrive av noen småtterier på skatten. Jeg er ikke akkurat økonom, men noe sier meg at dette kan være bra. :D Forresten har skattekontoret kurs om det å være selvstendig næringsdrivende i november, jeg tror det kan være noe for meg... jeg trenger å vite mer om dette.

Når jeg tenker meg om, bør jeg nok skatte for de kronene jeg fikk av salget nå på utstillingen nå i september. Ikke at det er så mye, men det er jo kjedelig hvis det plutselig viser seg at jeg har inntekter som jeg ikke har skattet for. Som sagt, jeg tror utgiftene er større enn inntektene, så jeg vet ikke om det er noe poeng, men... Huff. Jeg trenger visst det kurset fra Skatteetaten, skjønner jeg. :) Faktisk tror jeg at jeg skal ta en liten telefon og spørre om hva som er lurest å gjøre, det kan jo ikke skade!